Plott eller oppriktig
Ingvild H. Rishøi er første gjest i podcasten "Flygelet i myra" fra Gyldendal (12. mai 2020). Hun skriver ekte og oppriktig, men sliter med å lage historier med plott, sier hun. Når jeg hører henne - og leser det hun har skrevet - så skjønner jeg at hun setter seg inn i en scene, og så skriver og skriver hun alt som er naturlig og oppriktig - og det blir bra. Men når hun har et plott som hun skal følge, så er det vanskelig - og for henne umulig - å skape en oppriktig fortellerstemme, da hun er bundet til at plottet skal drive henne fremover.
Jeg skjønner godt dilemmaet, men har et par innvendinger. For det første må det være noe mer enn bare "Enball, Toball, Treball …", om du skjønner hva jeg mener?
Den sangen er jo morsom, og du kan holde på så lenge du vil, men det skjer jo ingenting. Oversatt fra tysk (og gjort litt mer politisk korrekt) er det en tilsvarende fortelling om at "Jeg går langs en sti, og så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og et lite troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og to små troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og tre små troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene…."
Jeg har hørt at denne fortellingen en gang ble fortalt så lenge at det var 115 små troll som gikk med langs veien, men fremdeles var det ikke noe sluttpoeng. En slik historie uten en meningsfull slutt kan nok bare fortelles når gjestene har inntatt et tilstrekkelig antall drikke.
Forfattere som skriver som Rishøi har selvfølgelig et poeng. Det kan være spennende nok å vite hva moren gjør og tenker når datteren har tisset i buksen i et prøverom i en klesbutikk. Som leser kan jeg leve meg inn i fortellingen og se det hele for meg. ("Vi kan ikke hjelpe alle" fra Vinternoveller)
Anderledes blir det når jeg skal forsøke å lage en spenningsroman.
I mitt første manuskript planla jeg alt sammen først. Min medforfatter og jeg skrev nesten alle scenene ned i et stor Excel-regneark. Vi visste hvem som var i scenen og hva som skulle være cliff-hangeren som trakk leseren videre til neste scene og kapittel. Allikevel ble jeg overrasket da jeg holdt på å skrive, for selv om jeg visste sånn nogenlunde hva som skulle skje, så var det karakteren som avgjorde den endelig tvisten på historien. Før jeg begynte å skrive trodde jeg at jeg visste hva som skulle skje, men plutselig tok karakteren over og jeg var nødt til å skrive noe annet. Det var mindre frihet enn i underbukse-historien til Rishøi, for jeg hadde jo et mål lenger fremme, men det kunne lede til at jeg måtte skrive et kapittel eller to til - eller stryke et par - for å få historien til å henge sammen.
I prosjeket jeg nettopp har begynt på, har jeg en veldig løs tråd som jeg tror kan bli til en spennende historie. Jeg har et par trekk og et par navn på karakterer og jeg har en eller flere skurker som skal passes inn. Så etter å ha hørt podcasten med Rishøi - og også lest hvordan Per Petterson sier noe av det samme ("Om å skrive" av Hans Olav Brenner), så tenkte jeg at nå skal jeg kaste meg ut på dypt vann og bare la den ene tanken ta den andre. Ikke være enn sånn "planleggingsforfatter" som Petterson litt foraktelig kaller en forfatter som "vet hva som skal skje, og holder kortene tett til brystet, og bare deler dem ut etter hvert." En slik forfatter begår, i følge Petterson, en "dødssynd".
Huff da, det vil jeg jo ikke begå. Men kan jeg klare å lage et spenningsdrama uten å ha et plott?
Rishøi sier at hun ikke kan det. Kan jeg være bedre enn henne?
Fra ide til ferdig bok ... snart
For 17 år siden hadde jeg lyst til å vite hvordan det er å skrive en bok og leste et intervju med Tom Kristensen som anbefalte boken "The Marshall plan for Novel Writing" av Evan Marshall. Her anbefaler han først å velge en sjanger og dermed vite hvor lang boken skal være. Jeg ville skrive en datakrim og trengte da 100 scener med ca 1.000 ord i hver. Så anbefaler han å ha et visst antall personer og flette deres historie sammen i scener som enten er "Action" eller "Reaction". og at det skal være et antall kriser som må overkommes på bestemte steder i boken (25%, 50%, 75% og 90%).
Sammen med Jan B. Sørensen planla vi alle scenene i et Excel-dokument og så brukte jeg ca. 1,5 år på å skrive ca. 75% av boken. Av en eller annen grunn stoppet jeg, og hver gang jeg tok frem boken igjen så begynte jeg å rette ord og uttrykk og skrev ikke videre.
Venner og famlie spurte stadig hvordan det gikk med boken - og svaret var at det gjorde det ikke, til tross for at de som hadde fått lese det som til nå var klart ga positive tilbakemeldinger og ventet spent på slutten.
Det gikk helt frem til 2017 før det gikk videre. Da ga Helga meg den inspirerende boken om skriving: "Bird by Bird: Some Instructions on Writing and Life" av Anne Lamott, og jeg leste flere bøker, hørte podcast og fant informasjon online om skriving: "Viewpoint", "active voice", "show don't tell", og om dialoger og beskrivelser. Jeg skjønte også at det var stor forskjell på å "redigere" og å "skrive" og at de to ikke må blandes sammen. Jeg klarte da å skrive ferdig slutten på boken og etterpå hadde min medforfatter Jan og jeg flere online og virkelige møter hvor vi i detalj gikk gjennom plottet og pånytt sendte ut boken til testlesere. Tilbakemeldingene var ofte gode, men et par mente vi burde skrive om boken til presens. Det ville gjøre historien - som finner sted i 2001 - mer spennende å lese, mente de. Vi tok en "søk & erstatt" på alle "hadde, ville og gjorde" til "har, vil og gjør" og deretter gikk vi gjennom alle sidene på nytt og på nytt.
Etterpå sendte vi de tre første kapitlene til en manuskonsulent og fikk beskjed om at beskrivelsene måtte bli bedre. Vi skrev om og sendte de samme kapitlene på nytt. Bedre, men ennå ting å ta fatt i. Så gjorde vi det og mente at plottet nå hang sammen og beskrivelsene var bra nok.
Deretter kom retting av ord og setningsfeil. Her er det på sin plass å fortelle at jeg skrev manuskriptet i "Scrivener" og søkefunksjonen var veldig bra for å utheve ordene jeg lette etter - og da var det mulig å oppdage like ord som var brukt tett på hverandre. Jeg kopierte ut teksten til Word og brukte rettefunksjonen og stavekontroll. Deretter kompilerte jeg boken for ePub og leste den på mobilen. På ca. 900 iPhone sider fant jeg ca 400 sider med "feil" jeg måtte rette. Jeg rettet dem og leste på nytt. Fortsatt 350 sider med feil, og prosessen ble gjentatt 3-4 ganger til. Inntil jeg hadde bare ca. 1-2 "feil" pr kapittel. Denne rettingen av skrivefeil tok mye lengre tid enn jeg hadde trodd. Hver gang en runde var ferdig tenkte jeg at "nå er den feilfri", men det var den sannelig ikke.
Nå mente vi boken var klar for publisering - om et forlag ville ta den. Vi hadde et møte med Kolofon og det er absolutt et alternativ vi vil tenke på, men ville forsøke oss på et forlag først. Rådet vi fikk var å forsøke oss på de 4 store - de har bedre mulighet for markedsføring, ble det sagt. Selv om vi har hørt at utgivelse på et forlag ikke fjerner behovet for at forfatteren selv markedsfører.
I slutten av november 2019 sendte vi ut til de fire forlagene, og rett før jul kom de første avslagene fra to av dem. De neste svarene venter vi i løpet av de neste par ukene, om forlagene holder tidsplanene de har lovet. Statistisk sett vil det nok bli avslag. Får vi ikke napp så vil vi sende ut til de små som har bøker av vår type.
Får vi ikke napp der heller vil boken i hvert fall komme ut som e-bok på eget forlag, tenkte vi. Som sagt - så gjort. Du kan lese om våre erfaringer som IndieForfattere her.
Uansett skal den neste boken skrives. Det skal være en samfunnsaktuell krim og jeg har begynt å planlegge plottet og ser frem til at boken blir skrevet mye raskere enn den forrige.
For å lære mer har jeg også deltatt på Skriveakademiet og anbefaler kurset for dem som vil lære mer om å skrive.
Jeg synes jeg har fått en god del kunnskap i hele denne prosessen og har gjort meg mange tanker om skriving og ser frem til å lære av og dele med dere.
Like etter at boken var gitt ut på eget forlag, så meldte jeg meg også inn i NorgesIndieForfatterSentrum og er for øyeblikket både sekretær og kasserer der. Anbefaler andre selvpubliserende forfattere å også bli medlem, slik at vi sammen kan gjøre det enklere å være indieforfatter i Norge.
Publiser
Da starter vi
Ikke en eneste refusjon
Oppgitt og registrert
Ja, faktisk - en liten stund - men så gjøv vi på igjen.