Ingvild H. Rishøi er første gjest i podcasten "Flygelet i myra" fra Gyldendal (12. mai 2020). Hun skriver ekte og oppriktig, men sliter med å lage historier med plott, sier hun. Når jeg hører henne - og leser det hun har skrevet - så skjønner jeg at hun setter seg inn i en scene, og så skriver og skriver hun alt som er naturlig og oppriktig - og det blir bra. Men når hun har et plott som hun skal følge, så er det vanskelig - og for henne umulig - å skape en oppriktig fortellerstemme, da hun er bundet til at plottet skal drive henne fremover.

Jeg skjønner godt dilemmaet, men har et par innvendinger. For det første må det være noe mer enn bare "Enball, Toball, Treball …", om du skjønner hva jeg mener?

Den sangen er jo morsom, og du kan holde på så lenge du vil, men det skjer jo ingenting. Oversatt fra tysk (og gjort litt mer politisk korrekt) er det en tilsvarende fortelling om at "Jeg går langs en sti, og så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og et lite troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og to små troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene. Hvem der? spør jeg. Et lite troll, svarer en tynn stemme. Vil du gå med meg? spør jeg. Ja, svarer trollet. Så går jeg og tre små troll bortover stien. Så hører jeg det bråker i buskene…."

Jeg har hørt at denne fortellingen en gang ble fortalt så lenge at det var 115 små troll som gikk med langs veien, men fremdeles var det ikke noe sluttpoeng. En slik historie uten en meningsfull slutt kan nok bare fortelles når gjestene har inntatt et tilstrekkelig antall drikke.

Forfattere som skriver som Rishøi har selvfølgelig et poeng. Det kan være spennende nok å vite hva moren gjør og tenker når datteren har tisset i buksen i et prøverom i en klesbutikk. Som leser kan jeg leve meg inn i fortellingen og se det hele for meg. ("Vi kan ikke hjelpe alle" fra Vinternoveller)

Anderledes blir det når jeg skal forsøke å lage en spenningsroman.

I mitt første manuskript planla jeg alt sammen først. Min medforfatter og jeg skrev nesten alle scenene ned i et stor Excel-regneark. Vi visste hvem som var i scenen og hva som skulle være cliff-hangeren som trakk leseren videre til neste scene og kapittel. Allikevel ble jeg overrasket da jeg holdt på å skrive, for selv om jeg visste sånn nogenlunde hva som skulle skje, så var det karakteren som avgjorde den endelig tvisten på historien. Før jeg begynte å skrive trodde jeg at jeg visste hva som skulle skje, men plutselig tok karakteren over og jeg var nødt til å skrive noe annet. Det var mindre frihet enn i underbukse-historien til Rishøi, for jeg hadde jo et mål lenger fremme, men det kunne lede til at jeg måtte skrive et kapittel eller to til - eller stryke et par - for å få historien til å henge sammen.

I prosjeket jeg nettopp har begynt på, har jeg en veldig løs tråd som jeg tror kan bli til en spennende historie. Jeg har et par trekk og et par navn på karakterer og jeg har en eller flere skurker som skal passes inn. Så etter å ha hørt podcasten med Rishøi - og også lest hvordan Per Petterson sier noe av det samme ("Om å skrive" av Hans Olav Brenner), så tenkte jeg at nå skal jeg kaste meg ut på dypt vann og bare la den ene tanken ta den andre. Ikke være enn sånn "planleggingsforfatter" som Petterson litt foraktelig kaller en forfatter som "vet hva som skal skje, og holder kortene tett til brystet, og bare deler dem ut etter hvert." En slik forfatter begår, i følge Petterson, en "dødssynd".

Huff da, det vil jeg jo ikke begå. Men kan jeg klare å lage et spenningsdrama uten å ha et plott?

Rishøi sier at hun ikke kan det. Kan jeg være bedre enn henne?